Tro

Veien begynner her

Hvert ekte jødiske hjem begynner med tro — tro på Hashem, tro på sin egen vei, og tro på at selv når det fremtidige hjemmet ennå ikke kan sees, leder Hashem allerede en person mot det.

Hvorfor er shidduchim* nødvendig i det hele tatt?

Det finnes veier som begynner med et første steg, og det finnes de som begynner med et spørsmål. Det virker for meg at veien til shidduchim* tilhører nettopp denne andre typen, for rett ved begynnelsen oppstår nesten uunngåelig et spørsmål som på første blikk virker enkelt, men jo lenger man tenker på det, jo dypere det blir: hvorfor er shidduchim* nødvendig i det hele tatt?

Tross alt kunne Hashem ha arrangert verden annerledes. Hver person kunne ganske naturlig ha møtt den de er ment å bygge en familie med, uten forslag og undersøkelser, uten lange dager med å vente på et svar, uten angst før hvert nytt møte, og uten hele den vanskelige prosessen som er så kjent for alle i shidduchim*-verdenen*. Men Hashem valgte akkurat denne veien for oss — en vei som inneholder å søke og møte, å velge og vente, håp og bekymring, og ved siden av dem, til tider, skuffelse, smerte, spørsmål og en følelse av fullstendig usikkerhet.

Hva vil da Hashem fra oss langs denne veien? Jeg ønsker ikke å haste til et svar, fordi det finnes spørsmål hvis betydning ikke kan rommes i én enkelt korrekt eller vakker setning. Noen ganger må de følge en person i lang tid, reise med dem gjennom møter og beslutninger, gjennom dører som åpnes og dører som uventet lukkes, til gradvis, ut av alt som er opplevd, en forståelse begynner å ta form som rett og slett ikke kunne ha eksistert ved begynnelsen av reisen. Derfor vil jeg at dette spørsmålet skal forbli med oss gjennom hele boken, og avdekkes litt etter litt ved siden av alt annet vi vil diskutere videre.

Perioden med shidduchim* begynner, i mine øyne, faktisk ikke den dagen en person først blir tilbudt et møte med noen. Den begynner mye tidligere — i det øyeblikket en person virkelig forstår at de ønsker å bygge sitt eget jødiske hjem. Ikke bare å gifte seg eller bli gift, og ikke bare å finne noen det er hyggelig og rolig å leve med, men, med Guds hjelp, å skape et hjem der det vil være Torah* og helligdom, varme og kjærlighet, gjensidig respekt, et felles formål og oppfyllelsen av sin oppgave. Det er da forberedelsen begynner — forberedelse ikke bare til en bryllupsdag, men til et helt fremtidig liv.

Naturligvis tenker vi i denne perioden først og fremst på den personen vi ennå ikke har møtt. Hvordan vil de være? Hvordan kan vi vite om de virkelig passer oss? Vil vi gjenkjenne vår andre halvdel når vi møter dem? Vil vi kjenne at vi endelig har kommet dit vi er ment å være? Alle disse spørsmålene er viktige og ganske forståelige, men ved siden av dem er det et annet spørsmål vi stiller oss selv langt mindre ofte: hva ønsker vi selv å være som i det øyeblikket vi møter den personen vi skal bygge et hjem med?

For den vi en dag skal møte søker heller ikke bare etter en ektefelle — de søker også etter et hjem. De håper også å møte noen de kan snakke ærlig med, noen de kan stole på, ved siden av hvem de vil føle seg rolig og trygge, og sammen med hvem de kan vokse. I virkelhet søker ingen av oss etter en feilfri person, og vi selv er absolutt ikke pålagt å gå inn i shidduchim*-perioden* kun etter å ha rettet hver svakhet og fullført all vår indre arbeid. Hvis Hashem ventet til vi ble perfekte, ville ingen av oss noen gang nå chuppah*.

For å bygge et hjem, trenger en person ikke å være perfekt. Men de må være klare til å lære, å modnes, å endre seg, å be om tilgivelse når det er nødvendig, å innrømme sine egne feil og, over alt, å virkelig lage plass i sitt liv for en annen person. Videre vil vi snakke om personlighetstrekk, birurim*, møter, følelser og beslutningstaking, men før alle disse tingene finnes en grunnstein som hele veien hviler på — tro.

Når troen blir personlig

Når vi sier ordet «tro», er det første vi tenker på, troen på at det finnes en Skaper av verden og at Han styrer alt som skjer. Men det er nettopp i perioden med shidduchim* at det blir spesielt tydelig om denne troen har gått inn ikke bare i vår generelle verdenssyn, men også i vår egen, svært personlige historie.

Vi snakker nå ikke bare om troen på at Hashem styrer den store verden, men om evnen til å se Hans tilstedeværelse i tilbudet som kom, og i det som av en eller annen grunn aldri dukket opp; i møtet som fant sted, og i det som gikk i vasken; i forholdet som begynte med stor håp, og i det som endte akkurat da vi allerede hadde tillatt oss å tenke at kanskje denne gangen ville det virkelig fungere. Er vi i stand til å tro at Hashem er til stede ikke bare i periodene når alt faller på plass og går fremover, men også gjennom de lange dagene når det virker som om ingenting skjer i det hele tatt?

Det er langt lettere å se hashgacha pratit* når en historie allerede er slutt og vi kan se tilbake på den. Noen ganger er det bare fra avstand at det blir tydelig hvordan én hendelse førte til en annen, hvorfor et bestemt forhold ikke kunne fortsette, og hvordan en forsinkelse som i øyeblikket virket unødvendig og smertefull, senere åpnet en dør hvis eksistens vi ikke engang mistenkte. Men livet leves, for det meste, ikke i øyeblikket når vi allerede kjenner slutten. Det leves i midten av historien, på det stedet der det ennå ikke finnes et svar, der vi bare ser en kort strekke av veien foran oss og ikke vet hva som venter oss rundt neste sving. Og det er nettopp der troen slutter å være en vakker idé og må bli noe en person faktisk er i stand til å leve med.

Tro betyr ikke at vi vet hvordan vi skal forklare alt som skjer for oss. Noen ganger, tvert i mot, begynner det med en ærlig innrømmelse: Jeg forstår ikke hvorfor dette skjer. Men av det at vi ikke ser hele bildet, følger det ikke at bildet selv ikke eksisterer. Selv en person som dyp tror på guddommelig omsorg kan stille seg spørsmålet om Hashem ser hvor lenge hun allerede har ventet, hvor mye styrke det siste møtet tok fra henne, hvor mye håp hun tillot seg å kjenne, og hvor mye smerte som ble igjen da det ble tydelig at forholdet ikke ville fortsette.

Det virker ikke for meg at slike spørsmål nødvendigvis vitner om mangel på tro. Tvert i mot, noen ganger oppstår de nettopp ut av et ønske om at troen ikke skal bli noe vi bare vet hvordan vi skal formulere korrekt, men bli en ekte indre støtte selv når hjertet er i smerte. Det er øyeblikk når en person ikke trenger et til korrekt svar, eller en setning om hvordan hun burde se på det som skjer. Det er langt viktigere at noen er der som er i stand til å bli sammen med henne inne i nettopp det spørsmålet, uten å skynde seg til å lukke det og uten å kreve at smerten forsvinner umiddelbart.

Fordi tro ikke er en knapp som kan trykkes for å slå av smerte, og den krever ikke at en person skal late som at hun har det bra når hun faktisk sliter. Man kan føle seg skuffet, man kan bli sliten, man kan gråte over det man hadde håpet så mye på. En person kan tro med hele hjertet på hashgacha pratit* og, i akkurat samme minutt, sørge over et forhold hun hadde ønsket å fortsette. Å føle motstrider ikke tro; det er en del av den menneskelige virkelighet der troen selv må lære å leve.

Ikke hver lukket dør betyr at vi gjorde en feil

En av de hardeste opplevelsene i perioden med shidduchim* er knyttet til vårt konstante ønske om umiddelbart å forstå betydningen av hver hendelse. Hvis et forslag ikke fungerer, begynner vi å lete etter hva vi gjorde galt. Hvis et forhold avsluttes, vender vi igjen og igjen tilbake i tankene til samtalene, husker hver detalj og forsøker å finne ut om det var noen setning som burde vært sagt annerledes. Og hvis et passende forslag ikke dukker opp i lang tid, kan et langt mer smertefullt spørsmål gradvis snike seg inn: kanskje hele saken er meg, kanskje det er noe galt med meg?

Selvfølgelig er det tilfeller der vi virkelig trenger å lære av fortiden. Noen ganger begynner en person å merke seg et gjentagende mønster i oppførselen, en personlighetstrekk som trenger arbeid, en måte å snakke på som ville være nyttig å endre, eller en forventning som gjør det vanskelig å se personen slik de virkelig er. Vi skal snakke seriøst om dette i kapitlene fremover. Men behovet for å lære av sin egen erfaring betyr ikke at alt som ikke fortsatte automatisk var et mislykket forsøk.

To vidunderlige, verdige og seriøse personer kan møte hverandre og likevel ikke passe sammen. Møtet kan gå varmt og hyggelig, men likevel ikke skape et ønske om å fortsette, og forholdet kan avsluttes uten at noen av de to har gjort en feil eller noe galt. Ikke hver shidduch* som avsluttes trenger en skyldig part, og ikke hver lukket dør forteller oss at vi tok feil avgjørelse eller at Hashem, selv for et øyeblikk, lot oss stå alene på denne veien.

Det faktum at vi ikke forstår hvorfor denne eller den hendelsen skjedde, er bare en påminnelse om grensene i vårt eget syn. Vi ser et bestemt forslag, en bestemt uke, dagens samtale og smerten som er rett foran øynene våre, mens Hashem ser hele veien på én gang. Selvfølgelig fjerner dette på ingen måte ansvarligheten fra oss: vi må tenke, gjøre birurim*, konsultere, ta beslutninger og utføre den hishtadlut* som kreves av oss. Men under alle disse handlingene ligger den grunnleggende kunnskapen om at å bygge et jødisk hjem ikke er en tilfeldig hendelse i en persons liv; det er en dyp del av deres shlichut* i verden.

Hvis vi ser på perioden med shidduchim* på denne måten, endres holdningen vår til den gradvis. Den kan fortsatt være vanskelig, utmattende og til tider svært smertefull, men den slutter å virke som bare en lang korridor som må passeres så raskt som mulig for å endelig nå chuppah*. Veien selv hører også til historien vår. Samtidig er det ingen grunn til å lete etter en skjult åndelig betydning i hver mislykket samtale eller å gjøre hver forsinkelse til en gåte vi er forpliktet til å løse umiddelbart. Noen ganger passer det ikke bare fordi det ikke passer. Men selv da faller ikke denne perioden av livet vårt utenfor hashgacha pratit*.

Når tro endrer måten vi tar beslutninger på

Når en person føler at hele fremtiden deres hviler utelukkende i deres egne hender, får hver beslutning en overdreven vekt. Én samtale begynner å føle seg skjebnesvangr, én dårlig valgt setning føles i stand til å ødelegge alt, og en liten feil føles som om den kan koste oss en mulighet som aldri kommer tilbake. Da vender vi oss igjen og igjen i hodet vårt til det som allerede har skjedd, og spør oss selv om vi burde ha sagt det annerledes, om vi stilte spørsmålet for tidlig, om vi avsluttet forholdet for tidlig eller, tvert imot, fortsatte det lenger enn det var rett.

Slike tanker er kjente for nesten alle som har gått gjennom en lang periode med shidduchim*, men tro hjelper oss til å se dem i en annen proporsjon. Den befrier oss ikke fra ansvar for våre egne ord og handlinger, men den befrier oss fra følelsen av at hele historien avhenger av vår evne til aldri å gjøre en feil. Hashem er større enn våre feil. En person kan si noe klumpete og deretter be om tilgivelse, kan forstå noe senere og oppføre seg annerledes neste gang, kan feile, trekke konklusjoner og rette opp det som kan rettes opp. Det er ingen grunn til å gå gjennom hele perioden med shidduchim* med en konstant frykt for at ett upresist steg kan slå oss av sporet Hashem har forberedt for oss.

Kanskje er det nettopp fra denne sulten etter sikkerhet at vår tendens til å lete etter tegn blir født. Når vi ikke vet hva den andre personen føler og om det vil bli en fortsettelse, begynner tiden som gikk før et svar etter en date, tonen hvori "god natt" ble sagt, et smil, en pause eller en liten setning ved døren plutselig å få enorm betydning. Dette er naturlig: når vi mangler klarhet, forsøker vi å utvinne den fra de minste detaljene. Men tro er ikke kunsten å dekode tegn og gjøre hver gest til en profeti om fremtiden. Den tillater en person å forbli innenfor virkeligheten slik den faktisk er, og å forstå at vi ikke alltid trenger å vite i dag hvordan hele historien vil ende; noen ganger er det nok å se hva det rette neste steget er akkurat nå.

Det er et annet sted der troen spesielt testes under perioden med shidduchim* — å sammenligne oss selv med andre. Det er nesten umulig å unngå dette helt. Vi kan ærlig glede oss over venners, søskenas og bekjentes lykke, men noen ganger, innenfor den gleden, oppstår fortsatt et lite stikk: hva med meg? Noen yngre er allerede forlovet, noen som startet med dates senere er allerede i gang med bryllupsforberedelser, og for noen andre så alt, fra utsiden, så lett og så raskt at vår egen vei, ved siden av det, virker spesielt lang.

Men menneskelivet er ikke en konkurranse, og Hashem driver ikke verden etter én generell tidsplan der alle sjeler må nå de samme milepælene i samme alder og med samme tempo. At en annens vei har tatt en annen retning, beviser slett ikke at noe gikk galt på vår egen vei, og velsignelsen noen andre mottok, minsker på ingen måte velsignelsen som er forberedt for oss.

Noen ganger rører imidlertid langvarig ventetid enda mer sårbare steder. Troen på Hashem består, men gradvis begynner personens tro på det gode som finnes i dem selv å svekkes. Etter enda et «nei», etter en periode til uten egnede forslag, kan tanken dukke opp at man kanskje rett og slett ikke er god nok, og derfor ingen vil kunne velge en.

Og nettopp her er det spesielt viktig å huske at troen på Hashem også omfatter kunnskapen om at Han ikke begikk en feil da Han skapte oss. Til hver person ga Han en sjel, styrker, middot* og særegne egenskaper som den personen en dag vil ta med seg inn i sitt eget hjem. Ja, i hver av oss finnes det steder som krever arbeid, og noen ganger er det arbeidet dypt og vanskelig, men disse stedene utgjør aldri hele personen. Kanskje vi ennå ikke vet hvordan vårt hjem vil se ut eller hvem som vil komme inn i det sammen med oss, men allerede i dag kan vi lære å se det gode som vi selv en dag vil ta med oss dit.

Veien i seg selv er allerede en del av det fremtidige hjemmet

I begynnelsen av dette kapitlet spurte vi hvorfor shidduchim* er nødvendig i det hele tatt, og jeg tar ikke på meg å kjenne alle Hashems veier. Men hvis vi lurer litt ved dette spørsmålet og ikke skynder oss å gi det et endelig svar, kanskje en annen side av det blir synlig.

Shidduchim* er ikke bare middelet ved hvilket en person finner den de skal bygge et hjem med. De er også et rom der troen blir dypt personlig. Den holder opp med å være kun generell kunnskap om at Hashem styrer verden, og går inn i de delene av vår egen historie der vi venter, velger, håper, feiler, opplever skuffelse, reiser oss etter det og fortsetter på veien igjen.

Kanskje Hashem kunne ha brakt hver person rett til sitt fremtidige hjem, og gått hele veien mellom startmålet og målet forbi. Men Han ga oss også veien selv, og i den lærer vi å kjenne oss selv bedre og å møte andre mennesker på ekte, vi lærer å lytte, å velge, å akseptere at ikke alt er under vår kontroll, og å fortsette å leve selv når det ennå ikke finnes svar.

Tro gir ikke en person et kart der hver sving er markert på forhånd og der det står hva som vil skje etter neste møte. Hvis et slikt kart var i våre hender, ville det kanskje ikke lenger være rom for troen selv. Den gir noe annet — en stille, men svært dyp kunnskap om at selv når vi ennå ikke ser hvor veien fører, går vi den ikke alene.

Og hjemmet som ennå ikke kan sees med øynene, begynner allerede, litt etter litt, å bli bygget underveis mot det.

בס״ד